Palaomagnetisme og platetektonikk

Palaeomagnetisme, eller studiet av permanent magnetisme i bergarter, er den mest kvantitative metode for å rekonstruere kontinenter i tidligere geologiske tidsepoker. Denne metoden er basert på den grunnleggende antagelse om at jordens magnetiske felt som et tidsmiddel kan beskrives som et geosentrisk aksialt dipol felt. Jordens overflate består av et dusin tektoniske plater som enten driver fra hverandre, for å danne ny havbunnsskorpe, eller kolliderer, for å danne fjellkjeder som Himalaya. Noen ganger i geologiske tid, har kontinentene drevet sammen og dannet et superkontinent. Dette har hatt dramatisk effekt på både overflate- og dyp-prosesser i jorden. Dannelse og oppbrudd av superkontinenter er den mest slående demonstrasjon av vår planets ekstreme dynamiske karakter.

Forståelse av jordens magnetfelt og hvordan magnetfeltet kan brukes til å rekonstruere kontinenter gjennom geologisk tid ved hjelp av Gmap program systemet. I tillegg skal det tilegnes kunnskap om andre rekonstruksjonsmetoder som anvendelse av magnetiske anomalier, daterte vulkanske kjeder, seismisk tomografi, sedimentære facies og fauna utvikling. Videre forventes det at kandidatene tilegner seg grunnleggende kunnskaper om den platetektoniske utviklingen på jorden de siste 550 millioner år med fokus på dannelse og oppsprekking av Pangea superkontinentet og hvordan dette påvirket både overflate- (for eksempel klima og naturressurser) og dypere prosesser i jordens mantel og kjerne.

Forelesninger og databaserte øvinger (Gmap) i platetektonisk modellering.