Målesensorer/transdusere

Fagterminologi som brukes for å karakterisere oppførselen til sensorer. Diskusjon av fysiske fenomen og fysisk utstyr som kan brukes til å måle posisjon, hastighet, akselerasjon, kraft, trykk, strømning, strekk, temperatur, stråling og konsentrasjon av kjemiske stoffer. Identifikasjon av kilder til usikkerhet i måledata, anvendelser av simulerte data for feilanalyse, teknikker for å forbedre signal-til-støy-forholdet.

Studenten skal lære hvordan man velger en passende og rimelig sensor for et bestemt formål, hvordan bruke resistive sensorer (limte og ikke-limte strekklapper), induktive sensorer (lineære variable differensial- transformatorer) kapasitive sensorer, og fiberoptikk for måling av bevegelser, strekk og vibrasjoner, hvordan man bruker en Wheatstone bro, modulert eksitasjon, og synkron demodulasjon for å måle små signaler. Studenten skal også lære å skille ut statistiske fluktuasjoner som er iboende i poissonstatistikk og partikkeltelling (ved hjelp av en Geiger-Müller teller eller fotomultiplikator) fra ekte støy, sporbare til andre kilder, og bruke denne kunnskapen til å skille mellom fotontelling og termisk deteksjon av lys. Studenten skal bli kjent med anvendelse av optisk absorpsjons- og emisjonsspektroskopi til kjemisk deteksjon (inkludert hygrometri og påvisning av dioksygen), scintillasjonstelling og deteksjon av trykk gjennom "quenching" av luminesens av dioksygen.

De grunnleggende prinsippene vil bli forklart i forelesninger og i materiale som utdeles. Tre laboratorieøvinger, demonstrasjoner av ulike sensorer, og et prosjekt som involverer analyse av reelle og/eller simulerte data. Mappevurdering gir grunnlag for sluttkarakteren i emnet. I mappen inngår skriftlig eksamen 75 % og godkjent rapport 25 %. Resultatet for delene angis i %-poeng, mens sensur for hele mappen (sluttkarakteren) angis med bokstavkarakter.